Hva er egentlig ekte vare?

Hvor ofte stopper du opp og leser innholdsdeklarasjonen på maten du kjøper i butikken? Hva er trygt å spise? Vet du hvorfor matvareindustrien bruker matsminke? Hvilke tilsetningsstoffer skal du se opp for? I bæreposen som du fyller i full fart i butikken på vei hjem fra jobben, får du langt mer på kjøpet enn hva du antagelig helst vil vite.

Da boken «Den hemmelige kokken» av Mats-Eric Nilsson ble utgitt i Norge i 2008, vakte den stor oppsikt. Det gjorde også hans neste bok «Ekte vare». Mange satte kjøttkakene i halsen da vi fikk vite hva vi egentlig putter i oss. Diffuse smerter, ubehag og utslett fikk nå en forklaring. Vi vet nå at bearbeidet mat kan gjøre oss syke, men vi vet ikke hvem som har en lav terskel i forhold til alle tilsetningsstoffene i maten.
Først ute på ingrediensjakt i norske butikkhyller var journalist i NRK P1, Tron Soot-Ryen, på midten av 1990-tallet.
– Det begynte med at datteren vår fikk påvist melkeallergi. Dette ga oss foreldre en stor utford­ring med å lese og forstå alt som sto med liten skrift på alle mulige forpakninger. Jeg oppdaget raskt at våre mest brukte matvarer inneholdt veldig mye rart som jeg ikke ante hva var. Det trigget min nysgjerrighet, forteller Tron til Mat & Helse.
Rundt 1995 var det svært få i Norge som visste noe særlig om tilsetningsstoffer i maten. Internett var ikke oppe og gikk, så Tron søkte i hyllene på biblioteket og kjøpte bøker fra utlandet.
– Da jeg hadde samlet nok informasjon, skrev jeg boken, «E-nr. guiden» og senere «E-nummer i maten» som inneholder oversikt over alle tilsetningsstoffene i maten, hva de er, samt de ulike risikovurderinger forbundet med stoffene som andre har gjort. Den norske holdningen har vært at alt er ufarlig inntil det motsatte er bevist. Dog, det går an å snu på det og si at undersøkelser har påvist at visse ting representerer en risiko. Dessuten viser under­søkelser at det kan være lurt å være føre var.
Det er de bearbeidede produktene som Tron i første rekke ønsker at folk skal bli mer bevisste på.
– Gjennom denne type matvarer får du i deg en masse som du egentlig ikke ønsker. Blant annet fettstoffer (margarin, palmeolje med mer) som er kjemisk bearbeidet og som brukes i matindustrien i stor stil. For å gjøre det litt enkelt, pleier jeg å si at hvis det på ingredienslisten står listet opp ting du ikke har på ditt eget kjøkken, så dropp det! Styr unna det du ikke vet hva er.
Fordi?
– En ting er selve tilsetningsstoffene. Like viktig er det å vite hvorfor de brukes. Forklaringen er kort og godt at matvareindustrien ønsker å skjule at råvaren er av dårlig kvalitet. Man må sminke den for at den skal se bedre ut og smake mer.
Fiskegrateng uten fisk
– Ta for eksempel fiskekaker som inneholder en lang serie med E-nummer i den hensikt å få kakene til å henge sammen. Tilsetningsstoffene er i utgangspunktet ikke så farlig for helsen, men det tyder på at produsenten har brukt dårlige fiskeråvarer. Er det greit? Dessuten skal fiskekakene ha lang holdbarhetstid og være industrielt effektive å produsere. Det krever bindemidler i lange baner. Ikke minst dersom fiskekaken reelt kun inneholder 25 prosent fisk. Da må det brukes desto mer bindemidler. Det finnes barnefiskegratenger nesten fri for fisk men med desto mer makaroni. Ungene liker makaroni, men ikke fisk. Hva er poenget med å lure forbrukerne med at å kalle makaronistuing for fiskegrateng? spør Tron engasjert, og forbanner fiskekakene enda mer.
– Enkelte av de ferdige fiskeproduktene inneholder veldig lite fisk og ofte fisk av veldig dårlig kvalitet. Til fiskemat skal de helst bruke lyr eller hyse, men matvareindustrien tyr til kvitlaks som er en ufisk og som har til oppgave å fungere som fyllstoff i disse produktene. Jeg kom forresten over steinbitkarbonader der innholdet av steinbit lå kun på syv prosent! Resten var alt mulig annet. Hvis forbrukerne slutter å kjøpe disse varene, slutter de etter hvert å produsere dem. Det kan jo være en idé? Problemet er bare at en del forbrukere gir blaffen og tenker at noe må man jo spise.

… nøkkelhullet har altså ingenting med matkvalitet å bestille.

Kjøper du saltvann?

Hvor mye av ribben du spiste i jula var egentlig «hel ved»? Eller hva med kyllingfiletene du serverte i romjula innimellom all den tunge maten?
– Så lenge du ikke kjøpte «krydret ribbe», er du på trygg grunn. Gå en lang vei utenom all ferdigmarinert mat. I disse sprøytes det inn masse saltvann, litt gjærekstrakt som smaksforsterker og fosfat slik at vannet ikke renner ut igjen. Alibiet for å gjøre denne operasjonen, er at da blir kjøttet saftig. Det samme skjer i stor grad med marinert kylling som rett og slett er et saltvannsbad med kylling. Jeg har sett eksempler på kyllingfileter som består av 65 prosent kylling og resten saltvann. Dette gjøres for å lure inn masse tilsetningsstoffer i en dårlig råvare, men først og fremst for å selge deg vann.

Etter god gammel oppskrift?

Parolene «hjemmelaget» og «laget etter tradisjonsrik oppskrift» er en parodi, mener Tron Soot-Ryen. Reklamen som viser en godslig bestemor i rutete forkle som står på kjøkkenet og rører med sleiv, er en real bløff.
– Jeg tror ærlig talt ikke min bestemor hadde tilgang på emulgatoren E-471, stabilisatoren E-450, det manipulerte karbohydratet maltodekstrin, den modifiserte hvete og maisstivelsen, aromaen, fargen og smaksstoffene. Tradisjonsrik oppskrift … Tron smatter på ordet.
– Bare ordet får jo prisen på produktet til å øke i samme slengen. Det saken dreier seg om er å lure oss forbrukere til å betale mest mulig for minst mulig.

Nøkkelhull eller solnedgang?

Noen av dagens matvarer er like nedlesset av merker som en ihuga demonstrant på 1970-tallet. De fargeglade symbolene skal hjelpe oss i matjungelen og er ment å skape troverdighet. Mulig intensjonen er bra, men aksene, nøkkelhullene og oppadstigende soler sier lite om matens kvalitet. Hvordan ser merket for ekte vare ut?
Sukker og en ekstra dash salt er velkjente knep for å få produkter med lavt innhold av råvarer til å smake noe bedre. En produsent som lager mindreverdige matvarer på denne måten, men ønsker å få det berømmelige nøkkelhullmerket påklistret emballasjen, tar da bort sukkeret og saltet. Simsalabim! Nå er maten sunn og ren. Nei, dessverre. Det produsenten nå gjør for å kompensere for sukkeret og saltet, er å fylle opp med kunstige og omstridte søtningsstoffer og smaksforsterkere. Nøkkelhullet har altså ingenting med matkvalitet å bestille.
Et salgsargument som stadig går igjen er «uten unødvendige tilsetninger». Akkurat, men hvem skal bestemme hva som er nødvendig? Du eller produsenten? Vær også obs på om det står «uten aromastoffer». Varen kan like gjerne være smekkfull av E-numre.
Begrepet «butikkbakt» er også en sannhet med mange modifikasjoner. Virkeligheten er at deigen kommer til butikken nedfryst og med en holdbarhet på inntil ett år. Selvsagt blir ikke de butikkansatte bakere over natten. Deres oppgave er kort og godt å putte ferdigporsjonerte deigstykker inn i en ovn. Hensikten er å skape en illusjon om at her bakes det «fra bunn». Duften av rykende fersk gjærbakst gjør noe med smaksløkene våre. Det vet markedskreftene.

Dette styrer du unna …!

Forskningen rundt E-stoffer er en komplisert sak. Noen mener sånn og andre slik. Forbrukerne klør seg i hodet hvorpå noen hengir seg utelukkende til økologiske matvarer, egg fra frittgående høns og ellers lager alt de spiser fra bunn. Andre gir blaffen fordi mat må de jo ha.
– Du kan begynne i det små, oppfordrer Tron. Det første du bør kutte ut er kunstige søtstoffer som aspartam og lignende. Det bælmes lettbrus i Norge over en lav sko. Lettbrus gjør deg feit. Kroppen tror den får næring, og omstiller blod­sukkeret deretter, men så ble den lurt. Det kan straffe seg på sikt.
– Den andre gruppen er smaksforsterkere som glutamat, men som har endret navn. Nå står det gjærekstrakt eller hydrolysert vegetabilsk protein på innholdsfortegnelsen, men det er nøyaktig det samme som glutamat. Om dette stoffet sendes det ut ulike signaler fra forskerne som sier at det ikke er farlig, men er det slik? Kan vi stole på betalte forskere som det stadig finnes flere av? Glutamat forsterker opp kjøttsmaken eller fiskematen slik at produsentene ikke trenger å bruke så mye råvarer. Glutamat skal gi en såkalt «bedre munnfølelse». Glutamat er dessuten også kjent fra det såkalte «kinamat­syndromet» som gjør at folk får hjertebank, rødme og svimmelhet. Enkelte besvimer. Ufarlig? Neppe.
– Den tredje gruppen som du bør styre unna, er nitrittsalt som brukes i stor skala i norsk kjøttindustri. Det er knapt en kjøttvare som ikke er behandlet med nitritt som har to hensikter: det virker som konserveringsmiddel, men først og fremst brukes det for å gi kjøttet rødfargen. I Norge har vi en fiks idé om at leverposteien skal være rosa. Derfor brukes det nitritt – også i barneleverpostei. Nitritt vet vi er kreftframkallende, vi vet bare ikke hvor grensa går for hvor mye hver enkelt av oss tåler av det – for ikke å snakke om lille Per på fem år. Det finnes kun en leverpostei på det norske markedet som ikke inneholder dette stoffet.

Matvaregigantene bestemmer

Kjøper du det billigste som alltid er på tilbud, så får du de dårligste matvarene. Billige pølser er stappfulle med blodproteiner, smaksforsterkere og så mange E-numre at to hender ikke strekker til om du skal telle. Putter du billigpølsene i en posesaus, ja da er det «fullkomment».
– Det enorme prispresset i Norge er et av problemene for matkvaliteten vår. Legg merke til kampanjene, Kjøp tre, betal for to, Deal-konseptet og så videre. Dårlige matvarer pøses ut, men vi oppfatter budskapet annerledes. Vi hører kun ordet billig, og da går vi for det.
Når du sier dårlig mat, mener du da alt som har E-numre?
– E-stoffene er verktøykassa matindustrien trenger for å lage mat med mindre næringsinnhold. Det som er billig er i regelen ikke ekte vare. Det er matkjedene som leder an denne utviklingen. Matindustrien er gislene til kjedene. Vi er prisgitt fire aktører som bestemmer mye av kostholdet vårt. Dette gjelder resten av Europa også. I land som tidligere hadde en god råvarekultur, bugner det av halvfabrikata i butikkhyllene. I noen av disse landene sitter uansett kunnskapen om matlaging langt inn i ryggmargen til folk. De har et annet forhold til mat. Måltidene er dagens høydepunkter. I Norge skal maten inn fortest mulig og billigst mulig. Vi bruker kun 10-12 prosent av gjennomsnittsinntekten vår til mat, så vi burde ha råd til å bevilge oss rene varer, oppfordrer Tron Soot-Ryen.

Hva skal vi spise da?

Når du leser denne artikkelen, er jula over og kanskje er du i gang med den årlige slanke- og rensekuren. Kanskje en idé å sette som mål å spise ordentlig og ekte vare når du først er i gang? Bare det kan gi betydelig vektreduksjon!
– Da jeg gjennom mine bøker hadde fortalt nordmenn hva de egentlig får i seg gjennom et standard norsk kosthold, begynte folk å stille meg spørsmålet om hva de kunne spise. Var alt bare dritt, liksom? Dermed skrev jeg boken, «Hjelp, hva skal vi spise?». Budskapet er å fortelle leseren om hvilke enkle grep de kan gjøre selv.
Betyr det en time ekstra hver dag på matlaging?
– Nei, vi skal ikke tilbake til tiden da vi slaktet dyret selv og etterpå kappet, kuttet og ingenting gikk til spille. Det finnes butikker med gode ferskvaredisker der du kan kjøpe rent kjøtt. Koster kanskje noen kroner ekstra, men regnestykket jevner seg ut om du skulle ha betalt mindre for kjøttstykket som til gjengjeld var fylt opp med 25 prosent saltvann. – Det tar litt tid de første gangene å lage renere mat, men så går det av seg selv. Kjøp gode råvarer, kok, stek, frys ned kraft så du har til gode sauser og supper.
Det er viktig at folk lærer seg å sjonglere litt. Etter hvert skal du ikke se bort ifra at du synes matlaging blir morsomt og ikke lenger et nødvendig onde!

Artikkelen er hentet fra: http://www.matoghelse.no/artikler/2012/1/hva-er-egentlig-ekte-vare/